Kasusstudie: Ansvarsfrihet som behandling av overbelastningsforårsaket kronisk utmattelse (OKU)

Rune Karlson, psykologspesialist, Karlson Psykologene, Stavanger

Sammendrag

Erfaring fra vår klinikk har konsekvent pekt i retning av overbelastningsforårsaket kronisk utmattelse (OKU) som egen form for CFS/ME. Behandlingstilnærmingen som presenteres og illustreres med kasuistikk i denne artikkelen er basert på en teori om at OKU ikke er et psykisk problem, men oppstår som følge av ikke bærekraftig bruk av hjernen som fysiologisk organ, og kan kureres ved å legge til rette for en midlertidig livssituasjon preget av profesjonell og privat ansvarsfrihet. En 34 år gammel kvinne tok kontakt på grunn av tegn på utmattelse, og OKU ble diagnostisert. En fire ukers periode med optimal ansvarsfrihet ble iverksatt og førte til vesentlig bedring, men hun ble likevel vurdert som delvis utmattet. Hun gjennomførte deretter en ny periode med optimal ansvarsfrihet på i underkant av tre uker, og etter denne perioden ble hun vurdert som normaltfungerende. Dette er i tråd med vår gjennomgående erfaring med effekten av ansvarsfrihet som behandling av OKU, og illustrerer viktigheten av at personer med denne typen utmattelse blir identifisert og mottar hensiktsmessig behandling.

Innledning

Erfaring fra vår klinikk i Stavanger har i lang tid pekt i retning av at kronisk utmattelse som følge av overbelastning (i det videre referert til som OKU) er en distinkt type CFS/ME som ikke er psykisk betinget, og som, i motsetning til gjeldende oppfatning (e.g. Helsedirektoratets Nasjonale veileder, 2015), kan kureres.

Tegn/symptomer på OKU er i stor grad overlappende med det som generelt kjennetegner CFS/ME (e.g. Carruthers et al., 2003). Ved siden av vedvarende fysisk og mental slitenhet/fatigue som vesentlig reduserer aktivitetsnivå, påfallende tap av fysisk og mental utholdenhet og økning av ulike tegn/symptomer etter aktiviteter som ikke normalt ville ha slike konsekvenser, kognitive problemer, økt emosjonell reaktivitet, muskel- og leddsmerter, hodeverk, kvalme, feberfølelse, sykdomsfølelse, sår hals og overfølsomhet for kulde og varme, for å nevne noen av de vanligste tegnene, peker vår erfaring i retning av at personer med OKU i all hovedsak plages av lyd- heller enn av lysømfintlighet, og at svimmelhet oppstår uavhengig av ortostatisk hypertensjon (i.e. stillingsbetinget lavt blodtrykk).

For å gjennomføre en mest mulig presis diagnostisk vurdering, og for å skille personer med OKU fra personer med andre typer CFS/ME, er et grundig klinisk intervju med fokus på den totale livssituasjonen i tidsperioden som ledet frem til utmattelsen nødvendig. Dersom andre mulige årsaker til den abnormale utmattelsen er utelukket (e.g. fysiske eller psykiske sykdommer, eksponering for miljøgifter, infeksjoner og annet), ekstraordinær privat og/eller profesjonell overbelastning har preget livssituasjonen frem til hel eller delvis sykmelding, og de karakteristiske tegnene på CFS/ME er til stede, kan det fremsettes en diagnostisk hypotese om OKU.

Vi erfarer at det er ansvar for andre mennesker, og særlig barn, på private og/eller profesjonelle arenaer, som i majoriteten av tilfeller utgjør belastningen som fører til OKU. Samfunnets etiske og juridiske krav til personer som oppdrar, underviser, følger opp, og behandler barn og ungdom, har skjerpet seg betydelig de siste to tiårene, med det som konsekvens at ansvarsbyrden har økt markant for foreldre, personell i barnehager, lærere, og helseprofesjonelle, for å nevne noen. Lignende endring har også funnet sted i måten samfunnet behandler andre rettighetsgrupper, og tilsvarende situasjon kjennetegner også land vi kan sammenligne oss med. I USA utstedte helsedirektøren nylig en alvorlig bekymring for helsesituasjonen til amerikanske foreldre som følge av belastningen knyttet til oppfølging av barn (Parents under Pressure, 2024).

Effekten av denne gradvise, men både vesentlige og hurtige endringen, har det siste drøye tiåret blitt ytterligere aksentuert av en gjennomgripende digital tilgjengelighet som følge av smarttelefoner og andre enheter med tilhørende sosiale apper.

Metode og kasus

Til grunn for behandlingstilnærmingen som presenteres i denne artikkelen, ligger en teori om at det er hjernen, som fysiologisk organ, som er destruktivt påvirket i OKU. Teorien - utviklet av psykologspesialist Rune Karlson - forstår OKU som konsekvensen av en pågående og vedvarende livssituasjon der ansvarsbyrden i døgnets våkne timer er for stor til at hjernen i de sovende timene kan gjennomføre hele reparasjons- og vedlikeholdsjobben som er nødvendig for at den skal kunne opprettholde et 100% funksjonsnivå. Når en slik ikke bærekraftig bruk av hjernen gjentar seg døgn etter døgn, akkumuleres gradvis et underskudd av nødvendig reparasjon og vedlikehold, den fysiologiske tilstanden til hjernen forringes og dens funksjonsnivå synker med ulike symptomer/tegn på CFS/ME som konsekvens. Den aktuelle teorien har som premiss at hjernen må fullføre hele reparasjons- og vedlikeholdsjobben fra døgn til døgn for å kunne opprettholde optimal fungering.

OKU forstås følgelig som en tilstand som til en viss grad er analog til søvndeprivasjon, der hjernens reparasjons- og vedlikeholdsvirksomhet – som kun kan skje i sovende tilstand – blir frustrert (e.g. Carlson, 1991). En rekke studier har vist at etter flere døgns søvndeprivasjon faller hjernens funksjonsnivå mens ulike former for ubehag og problemer tiltar (e.g. Morris, Williams og Lubin, 1960) som i stor grad tilsvarer plagene som gjør seg gjeldende hos personer med OKU, og at selv sterk motivasjon er ikke lenger nok til at vesentlig søvndepriverte personer klarer å utføre innlærte oppgaver (Horne og Pettitt, 1985).

Selv om hjernen, både i en søvndeprivert tilstand og i en OKU, trenger å utføre vedlikeholds- og reparasjonsarbeid for å komme tilbake til et optimalt funksjonsnivå, er adekvat eller til og med stort søvnvolum langt fra tilstrekkelig for å komme ut av en OKU. Vår kliniske erfaring har konsekvent pekt i retning av at den kurative ingrediensen i behandling av OKU er ansvarsfrihet i løpet av døgnets våkne timer, og de siste årene har vi sett mange personer komme tilbake til full deltakelse i privat- og/eller arbeidsliv etter behandlingstilnærmingen som presenteres i denne artikkelen.

Ansvarsfrihet er ikke det samme som ansvarsløshet eller ansvarsfraskrivelse, men innebærer at den utmattede personen i en periode - i samarbeid med arbeidsgiver, familie og sosialt nettverk - helt fjerner seg fra ansvar på, og kontakt med, den profesjonelle arena, og også i omfattende grad distanserer seg fra ansvar for andre mennesker på den privat og familiære arena, særlig den nærmeste familie. Teorien predikerer at en vedvarende livssituasjon preget av høy grad av ansvarsfrihet gir hjernen mulighet til å stegvis – natt etter natt – ta igjen den reparasjons- og vedlikeholdsjobben som har akkumulert seg etter tiden med den ikke bærekraftige livssituasjonen som førte til utmattelsen.

Kasus

I slutten av mai 2024 tok en 34 år gammel gift kvinne uten barn kontakt med vår klinikk i Stavanger etter at hun hadde vært sykmeldt fra sin jobb som lege i et år.

Hun forteller at Under pandemien hadde jeg stor vaktbelastning på grunn av mye sykefravær i kollegiet. Etter pandemien var over og jeg hadde ny jobb, fortsatte jeg å arbeide så mye som 65 timer i uken i høyt tempo. Jeg var sliten i forkant, men fra mars til mai 2023 kjente jeg meg stadig mer utmattet, og kunne være like ferdig etter en rolig helg med mye søvn. Jeg strevde med elendig korttidshukommelse, liten kapasitet til konsentrasjon og oppmerksomhet, uforståelig slitenhet i beina, influensafølelse og verk i hele kroppen. I midten av mai ble jeg sendt til legen av min leder fordi jeg ikke klarte selv lette arbeidsoppgaver.

Hun var fullt sykmeldt frem til begynnelsen av september 2023, da hun, på grunn av en viss bedring og i samråd med sin fastlege, begynte opptrapping på jobb: Jeg hadde økt gradvis, men ble mer og mer sliten frem mot slutten av året og på vei opp mot 50% jobbtilstedeværelse. I februar 24 var jeg helt ferdig etter bare noen timer på jobb, hodeverk plaget meg nesten kontinuerlig og hele kroppen verket. Hodet hang ikke med lenger og det var som et slør hadde blitt drapert over øynene mine. Jeg gråt mange ganger hver dag og var fortvilet fordi det gradvis gikk opp for meg at jeg ikke kunne fortsette på denne måten.

Etter en diagnostisk vurdering ble det fremsatt en hypotese om OKU, og kvinnen ble anbefalt å iverksette en unntakstilstand over fem uker. Unntakstilstand er et begrep vi bruker for å benevne en avgrenset tidsperiode med ekstraordinært høy grad av frihet fra ansvar for andre mennesker. En optimal unntakstilstand innebærer å ikke ha fysisk og digital kontakt med andre mennesker og spesielt nærmeste familie over en periode på fra fem til åtte uker, og å være lokalisert borte fra hjemmet.

I en videokonsultasjon 27. juni fortalte klienten at hun, i samråd med sin mann, hadde forberedt et opphold på en hytte tre timers bilkjøring fra deres hjem: Jeg reiste til hytta 10. juni og kom frem med verk i kroppen, hodeverk og var dønn sliten etter å ha reist med tog og handlet mat. Jeg var glad for at jeg nå kunne koble helt av, men kjente også på uro og spenning over å skulle være så mye alene, og i en slik ro i fire uker. De første dagene var verst, og etter to døgn kjente jeg for alvor hvor sliten jeg egentlig var. Jeg sov åtte til ti timer hvert døgn, og enkelte dager lå jeg i sengen helt frem til klokken elleve og slappet av på morgenen før jeg stod opp. Den 17. juni, etter en uke på hytta, hadde jeg ikke lenger kontinuerlig verk i kroppen og stramhet i brystet, og kjente meg bedre enn på en god stund. Noen dager senere sov jeg opp til ti og en halv time og våknet ofte så sent som klokken halv elleve på morgenen. Jeg hvilte mye bedre da enn i de første dagene. Den 24. juni kjente meg bedre og mer hjemme i kroppen min enn på lenge, og hodet kjentes stadig klarere.

Den vesentlige fremgangen hun hadde i løpet av de fire ukene på hytta fra 10. juni til 9. juli ble etterfulgt av en periode hjemme uten nevneverdig fremgang i perioden fra 10. juli og frem til slutten av august. I denne perioden hadde hun gjenopptatt sosialt ansvar i form av i samvær med sin mann, venner og familie, i tillegg til at hun så smått hadde begynt å trene. Hun ble følgelig anbefalt en ny periode på tre uker med optimal ansvarsfrihet for å fortsette fremgangen.

I en videokonsultasjon 8. september fortalte hun at hun hadde kjørt til hytta alene tirsdag 3. september og gjenopptatt en unntakstilstand med samme kvalitet som den i begynnelsen av sommeren, uten fysisk og digital kontakt med andre mennesker, hennes mann inkludert. Hun dro hjem etter 17 dager og fortalte i påfølgende videokonsultasjon 27. september at hun på tidspunkt for hjemreise følte seg helt som seg selv igjen. Hun ble vurdert å ha vært ute av OKU den 20. september.

Hun begynte opptrapping med 40 % jobbtilstedeværelse i begynnelsen av oktober med to hele dager hver uke, og i slutten av november hadde hun en jobbtilstedeværelse på 80 %. 16. desember 2024 var hun tilbake i 100 % jobb og hadde gjenopptatt et alminnelig privatliv der hun kunne trene på en måte tilsvarende det som kjennetegnet livet hennes før utmattelsen.

Skala for vurdering av nivå av OKU